I emballasjeindustrien, mens biologisk nedbrytbare og konvensjonelle posefremstillingsmaskiner fungerer på samme måte-og produserer plastemballasjeposer-, er de fundamentalt forskjellige med hensyn til materialkompatibilitet, prosesskrav og ferdige produktegenskaper. Å forstå disse forskjellene er nøkkelen til å overholde miljøpolitikken og oppgradere produksjonslinjer.
Kjerneforskjeller i materialkompatibilitet
Konvensjonelle posefremstillingsmaskiner bruker tradisjonelle masterbatcher av plast som råmaterialer for å behandle ikke-biologisk nedbrytbare materialer som polyetylen (PE) og polypropylen (PP). Disse materialene har god termisk stabilitet og et bredt behandlingsvindu, som krever relativt mindre streng temperaturkontrollpresisjon.
Biologisk nedbrytbare posefremstillingsmaskiner må imidlertid være kompatible med biologisk nedbrytbare materialer som PLA (polymelkesyre) og PBAT (polybutylenadipat/tereftalat). Smeltetemperaturene og de reologiske egenskapene til ulike biologisk nedbrytbare materialer varierer betydelig-PLA har et smeltepunkt på omtrent 175 grader, mens PBAT er svært viskøs og temperatur-sensitiv. Dette nødvendiggjør biologisk nedbrytbare posefremstillingsmaskiner med mer sofistikerte temperaturkontrollsystemer og trykkreguleringsmuligheter for å tilpasse seg behandlingsbehovene til forskjellige materialer.
Forskjeller i prosessutfordringer
Konvensjonelle posefremstillingsprosesser er svært modne, med et bredt spekter av parametere for forseglingstemperatur, trykk og hastighet, noe som resulterer i høy produksjonsstabilitet.
Behandling av biologisk nedbrytbare materialer byr på unike utfordringer: PLA er sprø og utsatt for sprekker under prosessering med tradisjonelt utstyr; PBAT, på grunn av sin sterke vedheft, forårsaker lett filmadhesjon til kjølevalsene under lamineringsprosessen, noe som krever et PTFE-kontaktlag på rulleoverflaten for å løse dette. Videre har biologisk nedbrytbare materialer et smalere varme-vindu; for høye temperaturer fører til materialforringelse, mens for lave temperaturer resulterer i svake tetninger, noe som stiller høyere krav til temperaturkontrollpresisjonen til utstyret.
Ferdigproduktets egenskaper og miljøverdi
Plastposer produsert av konvensjonelle pose-maskiner er vanskelige å bryte ned i det naturlige miljøet og er vanskelige å resirkulere, noe som motsier stadig strengere "plastforbud"-retningslinjer.
Poser produsert av biologisk nedbrytbare sekker-kan dekomponere automatisk under spesifikke forhold (for eksempel industrielle komposteringsmiljøer). Ta PLA som et eksempel, det er avledet fra fornybare ressurser som mais og produseres gjennom gjæring og polymerisering, og har den doble miljøverdien av å være både "fornybar" og "biologisk nedbrytbar." Imidlertid er dagens kostnad for biologisk nedbrytbare materialer fortsatt omtrent 30 % høyere enn for tradisjonell plast, og nedbrytning avhenger av industriell kompostering, noe som er vanskelig å oppnå med husholdningskompostering. Dette er en flaskehals som industrien fortsatt må overvinne.
Utvalgsanbefalinger
Anbefalt valg: Biologisk nedbrytbar posemaskin. Selskapets produkter skal oppfylle miljøkravene; produktene bør primært være for kategorier med klare degraderingskrav, som handleposer, søppelsekker og ekspressposer; og selskapet bør ha støttende nedbrytningsforhold som industriell kompostering.
Alternativt valg: Vanlig posemaskin. Produktene bør være for ikke-forbrukerapplikasjoner som industriemballasje og landbruksfilmer; produktene bør foreløpig fortsatt bruke tradisjonell plast som hovedråstoff, og eksisterende produksjonslinjer bør ikke kreve oppgradering.
Den grunnleggende forskjellen mellom biologisk nedbrytbare posefremstillingsmaskiner og vanlige posefremstillingsmaskiner stammer fra en grunnleggende endring i materialsystemet. Nøkkelen til valg ligger i å avgjøre om produktretningen stemmer overens med miljøtrender og om selskapet kan tåle de kortsiktige-utfordringene i kostnader og prosess knyttet til biologisk nedbrytbare materialer.
